WOW! Sitter nå i huset til Byron – hvor jeg bor de siste dagene før hjemreisen til Norge. Tenk at det allerede har gått 5 måneder, og at det på torsdag er klart for avgang, og fredag setter jeg føttene mine på etterlengtet norsk jord. Skal ta litt mer om det etterpå, først kan vi jo begynne med et bilde av meg? Vet jo dere liker det så godt.
Dette bildet ble tatt på julaften. Som for meg var en ekstremt fin julaften, og som gikk over alle forventninger jeg hadde. Det skal da sies at jeg hadde sett for meg en julaften relativt alene (og gråtende) i en liten hytte lang fra sivilisasjon. Slik var det altså absolutt ikke. Dagen begynte med at jeg dro til Preben sammen med de andre norske for å se Tre nøtter til askepott, for alle vet jo at det blir ikke jul uten. Julegrøten ble inntatt dagen før hos Maren. Her i Guatemala begynner ikke julaften før på kvelden, derfor var det som en vanlig dag til å begynne med, og jeg fikk tid til å sove en liten time etter almuerzo. Men så begynte det hele. Dro først i kirken, hvor Maria også var, her gråt omentrent alle og jeg tror både jeg og Maria ble litt satt ut. Deretter sto julemiddag på menyen (selvfølgelig). I mitt hus var det kalkun, selv om det tradisjonen tro skal være tamales. Vi sparte tamalesene til frokost dagen etter, vi.
Etter oppvasken var tatt, begynte klokken å nærme seg 12 og gavetid. Her åpnes nemlig ingen gaver før klokken har slått 12. Siden dette var Pablos første jul, var det veldig spennende å se lille Pablo storforvirret da han mottok gavene sine – men han skjønte fort at papiret skal rives av gavene så fort som mulig.
Begge lillebrødrene mine var storfornøyde med Norge-skjortene min kjære mor hadde sendt med i pakken min, og de skulle ikke av før det var leggetid og vel så det.
Slenger også med et bilde av Trym med sine småbrødre.
For meg var dette en helt fantastisk jul. Selv om savnet hjem var stort, og alt var annerledes var dette en jul jeg vil huske for resten av livet mitt. Og tusen takk til familien min; uten dem ville nok ikke en guatemalansk jul vært like bra og minneverdig!
Dro forresten til Semuc champey helgen før jul, det var utrolig vakkert, og så slik ut;
For dere som er venner med meg på Facebook finnes det flere bilder der. Med en vel gjennomført jul, var det endelig klart for FERIE! Først på planen sto LMFAO-konsert, som forsåvidt ble holdt i verdens rævhøl, Puerto San Josè. Konserten var bra da, og vi hadde kledd oss ut.
Videre på planen sto Antigua, og feiring av nyttårsaften. Vel blåst den også, Med Tikal som neste punkt på skjemaet. Tikal var den største og viktigste mayabyen i Guatemala for omentrent 1800 år siden. Utrolig spennende å høre historier om hva som hadde hendt der tidligere, og ikke minst suge til oss enda mer av den guatemalanske kulturen. Å gå rundt mellom, og klatre på, de gamle mayatemplene var rett og slett MAYAstetisk!
Så det store stoppet vårt; Belize og Caye Caulker! Her likte vi oss så godt, at vi bestemte oss for å bli her de resterende 14 dagene av ferien vår. Her tok også Mr.Mac ferie, og han skal på et lengre sykeopphold med en gang jeg kommer hjem. (Takk til Maren for lån av Mac) Tror ikke jeg trenger å si så mye mer enn at jeg og Maria lagde den beste hummeren jeg har smakt i mitt liv. Resten av dyrelivet og slaraffenlivet vårt kan dere se på bildene under.
Ferien ble så avsluttet med en dag i Antigua for å kjøpe siste rest av souvenirer og andre guatemalanske artikler for å ta med hjem – som forsåvidt gjorde at jeg nå ikke har kjangs å få med alt hjem – money well spend. Så, når det var bare en uke igjen av oppholdet vårt i Guatemala, og 2 timer igjen til vi var i Reu, ble jeg frastjålet iPhonen min av noen sjeleløse mennesker hvis jeg ikke vet hvem er. Kom èn god ting ut av det da, for da jeg dro sammen med Maria for å anmelde det på politistasjonen i Reu så jeg mitt snitt til å spørre om en liten omvisning i fengslet som befinner seg i samme bygg. Det var tydeligvis ikke noe problem, og jeg og Maria ble geleidet opp på en veranda med strømgjerde og utsikt over luftegården i fengselet. Her var det 180 fanger akkurat nå, og blant dem, en som tok livet av to stykker på en buss uken før.
Mine siste timer hos familien i Reu var så kommet. Noe som var ufattelig trist, fordi jeg har lært meg å bli sinnsykt glad i familien min. Nå er det faktisk slik at jeg føler meg virkelig som en del av familien deres, og jeg vil for resten av livet mitt å huske tiden jeg hadde sammen med dem. Trodde faktisk ikke at det gikk an å bli så glad i noen på så kort tid som jeg er blitt, det går faktisk heller ikke å forklare for dere hvordan det er, så jeg stopper her. Det ble en tårevåt avskjed, før vi satte kursen mot Guatemala City, og evaluering og avslutning av Spor-året i Guatemala, sykt hva?
Med blandede følelser, og altfor mye bagasje, er jeg nå ekstremt klar for hjemreise.
Forresten fikk jeg en PEPSI MAX i posten av Iselin. Da var jeg i himmelen en halvtime, og kunne egentlig vært her 1 måned til, men drar fortsatt hjem på fredag.
